09.05.2015 skulle vi igjen løpe det eneste løpet jeg har løpt, som jeg har syntes har vært så ufyselig at jeg lovet meg selv å aldri igjen løpe det. Menneskesinnet er imidlertid et underlig rike. Trangen til å erobre både fysiske og mentale utfordringer driver en til mye rart, og lite visste jeg at årets utgave skulle bli den største oppturen på lenge.
Holmenkollstafetten er ikke det lengste løpet i verden, og langt i fra det raskeste, men når du løper hele selv, ja da er traséen ganske hard. Prinsippielt løper du oppover i 9 km, nedover i 6 km og når lårene er passe mørbanket runder du av med 3x opp og ned i.l.a de siste 3.7.
I 2014 løp vi de siste 14km (13.9) på timen. Jeg synes i grunn den dag i dag at det var en bragd, og med litt rusk i oppkjøringen som har tvunget meg unna tempotrening så har jeg ikke vært sikker på om jeg engang skulle kunne klare å matche fjorårets tid.
Først litt om organiseringen av H1. All honnør til Tjalve. De har lært mye fra i fjor, hvor det meste var kaotisk, uorganisert og forsinket - til i år å gå smertefritt og fremstå kjempeproft. Start i fjor - full forvirring blant funksjonærene om hvor man fikk tidtakerbrikke - i år: puttet ved et bord godt synlig for alle ved sprintbanene. Målgang i fjor - ingen drikke (før etter 30 min-ish, ingen premie før etter enda lengre, og lang kø for bagasje. I år - premie, vann og rosiner i hånda ved målgang. Null kø og oversiktlig bagasjedropp. Bang, smæck, ferdig. Enkelt og greit. Tommel opp.
Så til løpet. I år klokket vi begge inn på 1t16m51s. Hhvs. 20. og 21.plass i klassen. Det tar vi med oss.
Kroppen var lagspiller, og alt mer eller mindre klaffet. I dag følte jeg rett og slett at vi hadde børstet støv av Beistet. Det kjentes vondt, men bra ut. Mest bra egentlig. smerten er allerede glemt. Sånn nesten da.
Målet var å komme inn under 1:20:00, (4:13min/km), og under 4:10min/km ville være superstas og ble sett på som et litt hårete mål. I år hadde vi de siste 10 km på 39:24, hvilket i seg selv er grunn til begeistring, og snitt tempo spør du? Veeel.... 4:06 :D harr harr (illustreres med mentalt bilde av glad piratdans i kompresjonssokker)
Kjempefornøyd, og dagen var definitivt knall!
Løpsgjennomgang per km:
1-2:
Friskt ut på stadion, klokker inn 03:36. Løper i ring, og i dag er det til forskjell fra i fjor ikke noen som slipper ut etter bare en løpt runde. Første kilometer i "idiottempo" og kanskje i overkant rask, men den som intet våger intet vinner. Plukker sekunder der man kan. Sakker av tempoet utenfor stadion og tar det "rolig" opp til Stensparken. Km 2 klokker inn på 4:14.
3-5:
Slakt opp og gjennom Fagerborg (04:03), ned til Blinderen, opp gjennom campusområdet (4:10), gjennom forskningsparken og opp mot Rikshospitalet før man dras rett venstre ned Gaustadalléen. Her stod et knippe av verdens beste langrennsjenter og heiet. Kjempestas! Bra med litt ekstra krutt før vi skulle opp bakken i Forskningsveien. som ventet går pulsen i været, og det er bare å kverne seg gjennom og sørge for at den ikke går for høyt. klokker km nr 5 på 4:07.
6 (4:01):
Slipper oss ned fra Ring 3 til Vinderen i en kilometer. Fokuserer på å senke puls, la syren slippe bena, og gjøre oss klare for lille Besserud og begynnelse på de .
7 (5:00):
Opp en liten bakke fra Vindern, hiver en slurk vann i munnen på drikkestasjonen på flaten, og tar tak på Lille Besserud. I motsetning til etappens mer kjente storebror så har ikke dette strekket noen hvileskjær, og går jevnt og trutt opp til Slemdal. Vi ligger og kverner jevnt og trutt rundt 180 i puls, og blir tatt igjen av de første lagene i herrer elite rett før vi er oppe på Slemdal.
8-9 (4:36, 5:04):
Rosinen i pølsa for min del. Det er de siste oppoverkilometerene, og med grei bakkestyrke er Besserud etappen slettes ikke det verste du utsettes for i løpet av denne traséen. Bruk flaten ved Svendstuen til å regulere puls inn i bakken, og så har du anledning til å kverne deg opp og over toppen, kvitte deg med syre på flaten ved Midtstuen, og kose deg med fjordgløttet på venstre side opp den siste bakken. Viktig å ikke stivne helt her - du har et drøss med km med nedover i vente, og da er det greit å slippe å sloss med musklene. Det er mye hyggeligere og bare kunne la bena trille. Vann på toppen, setter halve koppen i halsen grunnet en litt dårlig timet skvulp/slurk kombinasjon. Skitt au, vann er vann.
10-13 (03:57, 03:40, 03:47,03:46)
På toppen konstaterer vi at vi til da har en snittfart på 4:19 min/km som var det samme som vi hadde på løpet totalt i fjor. Og det før nedoverpartiene i det hele tatt har begynt! Etter klokken ligger vi noen og tretti sekunder bak 4:13 skjema ved runding av høyeste punkt. En high five for å feire før vi gyver løs på å spise sekunder.
Vi triller ut fra Besserud, lar bena gå som hjulvisper, mens vi lar pust og puls komme ned på normal langturs nivå. Vi kjører rolig ned den bratteste bakken, og åpner opp i det slakere nedoverpartiet. Mye vind på dette strekket i år, og får et fall i fart rett ved Holmendammen som en direkte konsekvens av fartsblindhet. Måker på når det oppdages, og holder greit til vi tar inn mot brannstasjonen. Holder litt igjen på flate partiet her - vi vet at på den andre siden av undergangen er det ikke lenger falsk flate nedover, men veldig ekte oppover. Ikke store kneika, men nok til å sette en støkk i fjor. Parkerer noen av de som løp forbi oss i nedoveren i løpet av de første 10 meterene av denne bakken.
14-15 (4:00, 03:59):
Fra toppen av den lille bakken ved Smedstaddammen fortsetter nedoverferden til vi er i bunn av bakken ved vestre gravlund. En lang kar fra Rustad passerer oss. Vi hører føttene klaske i asfalten en god stund før han kommer forbi, og jeg kjenner jeg er glad jeg ikke har hans legger i morgen. Vi starter på oppoverstrekket til Frognerparken, og løper samme trasé gjennom parken som i Sentrumsløpet. Lar bena trille og forsøker å løsne opp litt i musklene på vei ned til elven/bekken. Passerer 15 km på broen før man skal begynne på den lille motbakken til vigelandsmuseet.
16-Mål (4:12, 4:06, 4:00, 2:33[3:32min/km]):
Vi gir gass opp det ligge segmentet med grussti, og triller ned bakken forbi Vigelandsmuseet. kjenner at bena har vært med på tur. Bunn av bakken, hardt venstre og inn i Frognergatene. Nå er festen over, og hatet begynner. Merkbart mindre hat enn i fjor, men fremdeles den delen av løpet som krever mest. Puls og pust er på stell, men lår begynner å bli slitne, føttene meddeler at brostein er et skikkelig tullete underlag. Det tunge i dette strekket er at mesteparten av Frognerløpingen skjer i slak oppover. Det er ikke mye stigning å skryte av - er vel noe sånt som 13 høydemeter fra laveste til høyeste punkt. Okke som så blander du det med mange svinger, vekslingspunkter med litt overivrige deltagere som gjør det vanskelig å passere fritt, og tomme ben, og da har du et tungt parti. Deilig å komme inn på stadion. Dritt å løpe en runde før du kommer i mål. Fokuserer på å holde trøkket oppe til vi skal inn mot siste sving. Øker på og lar syrefesten begynne. 200m igjen, 100m igjen, 50m igjen syre syre syre målgang og gisping.
Post-race:
Som dyr i slaktehuset blir vi pent og pyntelig geleidet gjennom en stadig smalere trakt av metallgjerder, for så å få premie, vann og rosiner i hånden. Surrer oss bort til gresset og slenger oss ned for litt after run. Her ligger vi og slenger på stadionen som har huset så mange spektakulære idrettsøyeblikk. Usain Bolt og oss liksom. Liker den.
Hilser på en jordveps som synes saltinnholdet i løpetøy er akkurat passe, Hotell-Stordalen som synes det er kjekt å løpe hele traséen, og forbedre seg med 4 min fra fjoråret, og blir tråkket på av en høygravid dame med spisse sko. Etter så mye rosiner at vi er kvalme er det å trekke seg tilbake til bunkersen under stadion for litt uttøying. Rolig nedjogg på vei hjem mens jeg heier på de som fremdeles er ute i skoene og kjemper den gode strid. På kvelden fråtses det uhemmet burger og noe godt i glasset etterfulgt av brownies og sorbet. Nom Nom Nom. (nomnomnom).
Og dagens data: