Nok engang var det på tide å tre ut av løpingens komfortsone, og denne helgens utfordring var Grenaderløpet. Grenaderen er vanligvis 90km og har ry på seg for å være et av verdens hardeste turrenn. Eller noe der omkring. I år hadde traseen blitt kortet ned og lagt om grunnet snøforholdene, så i år var den "bare" 75km.
Som om nevnt i forrige innlegg var forholdene langt fra ideelle, noe som gjenspeiler seg i resultatlistene. Årets vinnere brukte bortimot samme tid som fjorårets - selvom løypen er betraktelig kortere.
Renngjennomgang:
1-17km(Kikut) - gode ski, fint driv. Litt lett snø i luften. 0-føre med våt snø og blanke spor. Fint tempo og alt er stas!
i løypa, før kladdene
18-38km(russamyra?) - økt høyde og tørrere sne + fokksne grunnet påtagende vind. Elendige spor og kladdehelvete uten sidestykke. Sporene ser ut som de er satt av to fulle gnomer på hver sin stompeski, med total mangel på paralellslalomferdigheter. Etter en omsmøring underveis (uten hell) bestemmer jeg for å skrape skiene blanke, og fortsette uten smøring ved drikkestasjon på 38km.
38-55km (Løvlia) - skiene kladder selv uten smøring. Dog uten smøring slipper kladdene lettere. Vinden har tatt seg opp. Det veksler mellom sludd, regn, is og sne i luften. Løypen går mer eksponert, noen lengre nedoverbakker og ikke minst ferden over Damtjern er skrekkelig kald. Har vært gjennomvåt siden ca 20km. Ferden over Damtjern foregikk uten spor etter stikke, piskende snefokk og var mildt sagt jævelig. Mister følelsen i 7 av 10 fingre på vei over. Ser til min store begeistring motbakke i den andre enden - endelig en sjanse til å få igjen litt varme. Oppover og jeg er venner, men beina er daffe av kulde etter at jeg staket det jeg var god for over tjernet. Resultatet er en diagonalgang som ser ut som den trenger rullator. Får ikke varmen i fingrene innen Løvlia. Matstasjonen på Løvlia står utsatt til og kulden henger i.
Sporene suger fremdeles eselpung.
Siste 20km - (kosetur på krokskogen.) Uten smøring går man en del på armene. Her nede er snøen våtere og vannsuget er såpass at jeg må stake for å ha fremdrift også i nedoverbakker. Stopper jeg å stake står jeg snart stille. Alle de små musklene ved nakke/skulder sier ifra om at de igrunn er godt fornøyd og anser seg som berettiget til en pause. Veldig kald nå!
"20km klarer du! Det er det du kjører i hardøktene, og da er du mye mer sigen i beina enn du er nå!(retorisk feil, ja, men sånt registrerer man ikke når man motiverer seg selv) hvis du gir jernet blir du varm! Koldbrann etter en tur i marka er for dumt, nå har du å svi av kruttrestene så det blir litt lunk her!!"
Jeg forsøker meg på litt avlastende diagonalgang, og våger å legge på litt rød skigo hf.
planen funker! Diagonalgang avlaster armer og varmer fingre og tær.
I omtrent 5km - så er det regn, og klister hadde vært tingen. Det har jeg ikke med.
"15km igjen - dette er jo en liten treningstur. Det klarer du på ren vilje. Slutt å sutre skuldre - jeg hører ikke på dere"
Har bestemt meg for å spise gel på 10 og 5 km igjen. Baserer meg på løypeskilt ikke grenaderskilt og det er 8 km igjen når jeg tror 5. Psykisk slag i magen.
Kilometer angivelsen kommer på hver kilometer etter 70. De kilometerene er mye lenger enn de andre. Hver kilometer er minst 3 ganger så lang. Det går tregt. Jeg spinner, tar pinglete stavtak, slurver med teknikken og bruker masse energi på lite fremdrift. Synes grenaderen er rimelig idiotisk på dette tidspunktet, men har omsider fått varmen.
Målgang - konkurransedyret får meg til å stake som en gal for å ta igjen en 40årskrise på ski. Som om de sekundene spiller noen trille i det store bildet her. Matt av kulde, og stiv i skuldre. Pigg i beina forholdene tatt i betraktning.
Tid: 7:37:23
Gardeobetryne!
Takk for turen!