I dag skulle jeg ut av løpingens komfortsone og gå skirenn for første gang på over 15 år. Og for et renn! Jeg hadde brukt store deler av forrige uke på å overbevise meg selv om at et skimaraton i regn ville være fint det også. Alle de bekymringene var det bare å hive på båten. Gnistrende sol, og en trasé som dukker opp og ned av skyene, ga en fantastisk distraksjon når jeg slet som verst. Det og en venn i nøden. Jeg hang meg på rygg til 4805 (Terje, Arendal CC), og vi kom i prat. Trivelig fyr! Tempo var litt raskere enn hva noen av oss var komfortable med, så vi byttet på å dra.
Renngjennomgang:
sletta: isete spor. Melkesyren står i armene før jeg i det heletatt har kommet til startmatta. Jeg banner inni meg over torsdagens Judoøkt.
1-10km: fremdeles isete spor. Vet det blir tørt i høyden. Stol på smøretipsene og ha is i magen. Synes det blir mye staking. Oppover. Syre i små muskler.
15km: bang. Veggen. Det er nok en grunn til at jeg ikke går skirenn. Dette var nok en dum ide.
20-40: veggen forsvant. Flotte tørrsnøforhold. Smøretipsene slo maks til. God gli, godt feste og økonomisk diagonalgang. Får oppdatering om OL av de frivillige som hygger seg i solen. Skirenn eller vinterferie jeg er på? Dette er topp!
42km: "lavlandståke" og at vi har møtt de som har gått 23(?) gir forhold som minner om de første 15km. Må stoppe og legge på mer voks. Oppdager da plutselig på klokken at sub4t er en mulighet.
43-mål:stort sett blackout. Husker tåke og at jeg holdt på å fysisk begynne å gråte på toppen av en av de siste kneikene fordi jeg glemte å puste og ble kvalm og full av melkesyre. (Dust Daniel. Pust dust)
mål: ompamusikk og tvil om jeg kom under tid.
Så kom SMSen med det glade budskap: 03:59:34. Gladtryne!