Jeg gikk i dag Grenaderen for andre gang. Debuten fant sted i fjor, og hadde særs lite å gjøre med det en forbinder med den første helgen av vinterferien. To ting skilte seg drastisk ut fra i fjor:
A) Det var verken sludd eller kuling
B) Det var nok sne til å arrangere løpet i full distanse. (Nedkortet til 75km i fjor)
Oppsummert så har dagen vært vakker, tidvis vond, og ganske lang. I tillegg til flott natur har jeg vel vært gjennom hele mitt emosjonelle spekter, slik en gjerne gjør når en er utmattet.
Tusen takk til alle de frivillige. Grenaderen er et stort arrangement med få deltagere. Det er dere som gjør det mulig, og dere utgjør en stor forskjell med smilene, hjelpen, maten og godordene. En spesiell takk til damen som løp opp på siden av meg ved 75km og ga meg en pep-talk. du så nok at jeg syntes det meste var bånn i bøtta, og ordene dine hjalp!
Jeg kommer rett ut av en forkjølelse, så til tross for at jeg hadde en knallfin måned i januar, hadde jeg knapt nok rørt skiene i februar, og generelt ikke leet meg nevneverdig i de siste to ukene opp mot løpet. Sant å si, så er jeg litt sigen etter dagens innsats, så jeg gjør det hele short ' n ' sweet.
Fakler viser veien fra bussen til startomtådet
Flinke gutte får lov til å fråtse i sjokkis. Ikke fullt så flinke også. Men den smaker ekstra godt etter en tur!
Prerace
Opp kl. 04, kjøre til festningen og hive seg på buss med gutta krutt. Tilstede er Conrad, Ferdinand, Øyvind og I. Buss til Varingskollen.
Sjekker at det er liv i SRM brikken min. (Der sparte jeg noen gryn gitt) Som forventet er den i tipp topp stand.!
Tester gårsdagens innsats i smøreboden. Trenger ingen justeringer. (En variant basert på Milslukern's tips.)
Knoter litt med startnummeret. Ønsker at de adopterte det kjekke "forklet" man bruker på f.eks holmenkollmarsjen.
0-11 (Gørja)
Massive sofaben. Kjennes som kubber av slapp medister som mest av alt har lyst til at jeg skal legge meg ned og gurgle. Tenker at det er rimelig teit å skulle gå dette løpet hvis bena er så motvillige, og det er 80km igjen. Hjelper ikke at kikut og mulig behagelig retur er 6 km unna. Vertskapet på Gørja har pyntet med flagg og satt ut stereoanlegget til vår ære. Han hilser blidt mens han mater fuglene. Gir meg selv en mental ørefik, og tusler videre. Gode ski sålangt!
17ish
Matstasjon på Kikut. Hadde på meg litt for mye klær, og har pustet og pest en hel haug. Drikker typ 4 kopper sportsdrikke og en kopp vann. Væskebalansen er igjen på rett sted, og toppes med en bixit. Nom nom nom
17ish-32
Skal til å ta bilde på Fyllingen , men iPhone5 liker fremdeles ikke kulde og har allerede kapitulert, zip-lock pose til tross. (Derav ingen bilder) Grunnen til fotosuget var soloppgang over Bjørnsjøen med åser innhyllet i tåke, og sterke solstråler som kløyvet alvedansen over vannet.
Kverner kilometer etter kilometer med relativt velbehag opp forbi Langlia, Svarten og frem til matstasjon ved Storflåtan. Har holdt på å gå på tryne i en nedover da jeg skulle ta av buff og lue, og så manøvrere det hele inn i en litt liten lomme. Drikke masse. Mer bixit og en skive med alt for lite skinkeost. gnafs gnafs. Skiene begynte å glippe de siste 4km før matstasjonen, og får litt violett ekstra påsmurt av de frivillige. Herlig omsorg!
32-38
Liten eksistensiell krise inntil maten begynner å fungere. Begynner å gå inn på Krokskogen. Smøringen hjelp og jeg har atter feste.
39-40
Det fineste partiet i Nordmarka om vinteren. (Ca midt mellom Stubdaltjern og Atjern) Punktum finale. Flott gammalskog, Trolske furuer og en særegen biotop. Her var det magisk i fjor, og det var magisk i år. Får en boost når noen heier. Fremdeles greie ski.
43 Løvlia, mat
Kjenner meg som en amerikaner på et all inclusive cruise. Synes jeg knapt rekker å gå før jeg dytter ting inn i ansiktet. Begynner å være ganske mett, men samtidig ganske tom på energifronten. Fortsetter å spise og drikke på stasjonen. Som på de foregående stasjoner tar jeg meg god tid, og takker de frivillige for innsatsen.
43-56
Her går det mye opp og ned før man omsider kommer til Holeværingen stadion. Husker ikke så mye av segmentet bortsett fra at høyre hoftebøyer i grunn synes den har gått nok. Et direkte resultat av glippende ski, men likefullt helt upassende siden det er 35 km igjen. Dystert humør og nedadgående spiral når jeg ser for meg 35k med hoftesmerter og bakglatte ski.
56-66
Jeg er tom, og går rundt og sipper. Sipper fordi jeg synes konen min er den beste i hele verden. Sipper litt fordi soloppgang over Bjørnsjøen var flott, og sipper litt ekstra fordi det er så vakkert på Krokskogen. Når jeg tar meg i å rusle rundt og synes synd på meg selv, er det på tide å ta grep. Smører ski. Tenker på vafler. Det er vafler på Sollihøgda. Kom deg dit og stapp deg gutt. Kommer til Sollihøgda. De har Cola. JIPPI! Cola og vaffel, og Daniel er en glad gutt. Vurderer å smøre. Tenker at i all hovedsak går det jo nedover nå, så det dropper jeg. Det var en blemme.
66-81
70 til 80 var jævlig. Ei mer eller mindre. Siden 50is har det vært skarpt føre, og det tar ikke lang tid før smøringen slites helt av. Tilbake står klisterbasen uten voks. Og den har frosset, så den hjelper jo ikke en dritt. Smører. Går opp en kneik, kjører ned en kneik. Tom for smøring i bunn av bakken, da isen i løypa har slitt bort hele sulamitten. Håpløst å bruke tid på smøring, som slites av i.l.a 500m, så tyr til mere glipptak og armbruk. Armene har blitt flittig brukt til å stake opp til nå, og er i grunn allerede kjøttkaker. At de skal ha hovedansvar for de neste 30k skal bli interessant. Blir mye tassing i fiskeben, og har rimelig elendig kraft i stakingen. Lang og fæl motbakke med mye innvendig banning før vi ankommer matstasjonen ved Sandungen. Her fyller jeg godt på. Jeg har tidligere vært så giret på å skulle komme i mål at jeg ikke har lesset på på siste stasjon, og så hatt krasjlanding 2 km før mål. Det kjenner jeg at jeg ikke er i humør til i dag, og handler deretter.
81-90
Sjekker klokken. ca. 6t 40min når jeg forlater matstasjonen. kjapp hoderegning tilsier at under 7:30 burde være mulig. Siden det er en annen trasé enn i fjor, vet jeg ikke hva som gjenstår, men jeg antar at noe nedover må det da være. Antagelsene stemmer, og det går raskere enn forventet! Hvis terrenget er slik hele veien, så er kanskje under 7 timer til og med en mulighet! Jeg klemmer de siste kreftene ut, og gir jernet med dette i siktet. Jeg kan ikke lenger sitte i hockey, da jeg får krampe i hoftebøyeren, og prøver meg på ymse varianter over temaet for å redusere luftmotstand og øke farten i de små bakkene som vi kommer over. All denne forskningen gjør at jeg nesten går på trynet, så jeg holder opp med det, og inntar en slags stående reke variant i stedet. Omtrent 2 km igjen, og der ramler vi ut av skogen ut på et jorde. Det er langt og slakt, men heller feil vei. Null krefter i armer, null feste for bena. Apatisk zombie som går fiskeben. På toppen av bakken står Heming Leira og heier og fotograferer. Akkurat den oppsvingen man trenger for å fullføre med stil. Staker de siste flatene inn til mål. Får saft og krampe.
Tid: 7:05:06