Rallarvegsløpet 2015 skulle bli debuten vår for ultraløp i konkurranseform. Det var derfor med kriblende ben og sommerfugler i magen at vi satt på toget inn til Finse på fredagen.
Først av alt må jeg takke arrangøren for en mektig opplevelse, en flott oppvisning i logistikkferdigheter og et kjempehyggelig minne for livet. Mektig natur, flotte inntrykk, kjempeopptur av en løpsopplevelse, og en fantastisk god stemning.
Norsk sommer på sitt beste - Fremdeles vinterlandskap på Finse!
Veien fra Finse til Haugastøl var brøytet, men bærer vitne om snemendgene i området.
Rallarvegen er et ca 80 km langt kulturminne i form av anleggsveien fra når Bergensbanen ble anlagt ved skifte 1800/1900-tallet. Man beveger seg fra havnivå opp på Hardangerviddeplatået, og rutens høyeste punkt ligger på 1343 moh. (Så høyt kom vi imidlertid ikke denne gangen). Langs traseen venter frodige elvedaler, dype gjel, dundrende fosser og og hårnålssvinger som gjør Trollstigen småflau.
Det tykke snedekket på Hardangervidda hadde gjort at arrangøren varslet en uke før start at det var mulig traseen for dag 1 måtte komme til å legges om. Dette all den tid 25 av 54 kilometer var fulle av sne.
I nyhetsbrevet var vi forespeilet at en mulighet var å løpe Finse - Haugastøl - Finse på dag 1, og Finse - Haugastøl dag 2. Uten å utbrodere det noe særlig kan jeg innrømme at jeg var ikke videre begeistret for den planen. De absolutt mest spektakulære, krevende og mektige opplevelsene er nettopp på ferden opp fra sjøen til Hardangervidda.
Manglende spor og merking, dårlig sikt, regn og fire grader gjorde at arrangøren valgte å stoppe dag 1 ved Hallingskeid, gode 34 km inn og ca 1150 høydemeter opp fra Flåm. Jubelen stod for min del i taket ved nummerutdelingen da jeg fikk høre at vi fikk med oss meste parten av stigningen og all den frodighet som dalføret byr på på veien.
Herlig 3-retters, og relativt tidlig i seng.
(Mer nedenfor bildene)
Spente løpere venter på banen ned til Flåm.
Gutta krutt klare til avmarsj!
Feltet en 3 - 4 km på vei opp i dalen. Tettgruppen hadde allerede nå dratt avgårde over alle heier.
Vanskelig å ikke la seg begeistre av fosser som faller ut av skyene og fjell som tilsynelatende henger i løse luften.
Svingene opp til Vatnahalsen er friske! spasering i svingene, og løp på de slakere delene av de rette strekkene.
Etter stigningen opp til vatnahalsen har man i all hovedsak nådd "knekkpunktet" på løypen, og stigningen fortsetter, men om enn noe slakere. Vel oppe kommer fjellets vind og temperatur like etter depotpunktet på Vatnahalsen. Vi hadde en real knekk på moralen litt etter 20 km, tette ben, motvind og temperaturfall resulterte i gåing i motbakkene og laber loffing ellers. Ut av intet kommer Adele (som vant kvinneklassen), og vi hiver oss rundt og tar oss sammen. Tar henne igjen, veksler noen ord og kverner oss videre. Bytter på å dra, løper litt side om side, og jobber. jobbe jobbe jobbe. Den siste milen byr på mye sne, mer stigning, mer vind, mer regn og mye mindre varme. Opp til Hallingskeid er det stadig tettere mellom strekkene med sne, og regnet tiltar en del. Venter på Edvard så vi kommer i mål sammen. Skifting, matbit og varme venter på hytten. De to timene vi har å vente før toget går flyr avgårde - kroppen tar i mot hvilen med takk.
Fyring på peisen på Hallingskeid mens vi venter på toget.
Etter en deilig buffet var dag 1 over, og vi gikk for å kubbe. Natt til dag 2 var så og si søvnløs for min del. Jeg våknet av lyder tidlig på natten, og brukte resten av natten til å telle regndråper, vurdere hvor mange fjærer det var i madrassen min, og så videre. Fremdeles intet hell, men klarte å nyte en 30 minutters cowboylur før frokost. Kroppen litt i ulage etter mangel på søvn, men det er en del av opplevelsen. Bena friske, og hodet "på" så det var bare å gi gass. Vi hadde gjort god figur dag 1, hvilket selvfølgelig forplikter litt, og ikke minst inspirerer til å dra på mer. Vi var 11 & 12 første dag, så å komme seg topp 10 totalt var slett ikke en umulighet. Behagelighet, komfort og turglede stod kanskje litt lenger ned på menyen - nå skulle vi forsyne oss!
Lite dokumentasjon fra dag 2, men kort oppsummert er traseen mild i den forstand at en totalt sett har et fall på ca 200m, og er ca 26.5km lang. Den er fæl fordi det til stadighet går vekselvis opp og ned, så det er vanskelig å legge seg i et rent kvernetempo og la kroppen jobbe mens sinnet flykter til utsikten. Selvom bena kjentes friske ved start, merket jeg godt at vi hadde noen høydemeter dagen før. Pusten gikk tungt, til tross for at pulsen var "lav" i forhold til mengden pesing. Pustet som om jeg lå på 185 bpm ved 167. Vi havner i felt med Kim Olsen (@kim0lsen) og bytter på å dra gjennom midtpartiet. Enkelte varme strekker får meg til å savne regn og 4 grader som på dag 1, men i det store og hele er det en perfekt løpsdag. Humøret er litt tvunget opp, og det holdt greit til ca 20km. kjenner bena verker og at høyre stortå eter seg gjennom skoen. Tissepause, og oppdager at Tero er i helene på oss. Nok en gang er det bare å jage avgårde, og jeg kjenner at dette koster i grunn mer enn jeg synes det smaker. Edvard drar de siste kilometerene, og livet er ganske grått frem til vi ser den massive bygningen på Haugastøl dukke opp bak trærne. Litt usikker først, men når vi får øye på vimplene ved mål vet jeg at frelsen er nær, og det er bare å skvise ut siste rest av musklene.
Ved mål står Ingrid og tar oss i mot. Jeg ble så utrolig glad for å se henne at jeg nesten ikke har ord. Når jeg er skikkelig tom og således også har følelsene mer utenpå huden kjenner jeg så mye på kjærligheten, gleden, mestringen, inntrykkene og luktene. Det er ikke helt utenkelig at jeg kommer til å bli litt rørt neste gang jeg går forbi en Oslo Sportslager banner, nettopp fordi dette sterke øyeblikket er naglet og implantert rett inn i huleboerdelen av min bevissthet.
Målgang dag to ved Haugastøl. Flott utsyn helt hit med snedekte fjell og frisk fjellvind.
Trange i skjæret og tomme i kroppen, men blide som få. Langt, hardt, bratt. Check!
Takk for denne gang!
Dag 1:
Dag 2: