I år bestemte jeg meg for å prøve meg på birkebeinertrippelen og i helgen var det tid for løpet. Været var fint og stemningen bra i bilen vi kjørte fra Oslo kl 06.00. Oppladningen inn mot løpet har derimot vært så som så. To uker med hoste, tett pust og generelt tetthet overalt i hoderegionene er ikke en super innspurt. Jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå.
Mitt overordnede mål var å slå min tid fra 2010, mens mitt mål nr to var å komme under 1 time og 50 minutter.
Det var strålende sol, men ikke alt for varmt og egentlig perfekt synes jeg. Shorts og t-skjorte er favorittløpeplagget.
Første 7,5 km gikk det jevnt oppover, jeg kjente det røsket godt i halsen og slimet som hadde bosatt et sted ganske langt ned i lungene. Jeg hadde på pulsklokke og prøvde å følge litt med. Jeg holdt med stort sett under 170 i puls for å spare litt på kruttet (og lungene). Jeg klarte å holde jevnt tempo med om lag 10 km/t. Det var en stund siden jeg hadde løpt og kroppen trengte litt tid på å komme inn i løpemodus.
Etter jeg rundet høyeste punkt i løypa følte jeg at kroppen fungerte bra. Jeg kunne gi på, med svak nedoverbakke og tørr, fin, bred løype. I beskjedne 2,5 km klarte jeg å holde en gjennomsnittsfart på 13,2 km/t. Deretter kom holdet i siden, venstre ankel stivnet og høyre kne var tregt. Dette førte til litt mindre fart. I hodet regnet jeg på tidene og skjønte nå at jeg kom til å slite med å komme inn på 1.50. Men så lenge jeg kom meg under 1.55 var alt greit!
De siste 6 km slapp holdet i siden litt (jeg fant ut at det var svært effektivt å stramme magemusklene i nedoverbakken) og jeg fant meg en fin løpestil som innebar å løfte beina høyt som gav litt mindre stive bein. Så klarte å øke farten igjen og holdt en snittfart på 13 km/t.
De siste 500 meter fikk jeg oppmuntrende heiing, og jeg klarte å gi på litt ekstra inn siste slutt, og jeg kom meg inn på 1.51.22. Vel i mål visste jeg ikke helt opp eller ned og beina stivnet til i det jeg stoppet å løpe. Men humøret var på topp. Jeg var fornøyd! Dessuten er det litt gøy å kjenne slitet i kroppen etter en konkurranse. På en litt vond måte er det en veldig god følelse.
Pulsklokken min kunne fortelle meg dette etterpå:
- Gjennomsnittspuls: 179
- Høyeste puls: 193
- Ende puls: 188
Dette var en hardøkt!
